Den tverrgående stabilisatorstangstrukturen kan brukes til å øke sidevinkelstivheten til opphenget

For å forbedre kjørekomforten til kjøretøyet er fjæringsstivheten vanligvis utformet for å være relativt lav, og resultatet er at kjøretøyets kjørestabilitet påvirkes. Av denne grunn brukes den laterale stabilisatorstangstrukturen i fjæringssystemet for å forbedre sidevinkelstivheten til fjæringen og redusere kroppsvinkelen.
Funksjonen til den tverrgående stabilisatorstangen er å hindre kroppen fra overdreven siderulling ved svinging, og å holde kroppen balansert så langt som mulig. Hensikten er å redusere den sideveis rullegraden til kjøretøyet og forbedre kjørekomforten. Den tverrgående stabilisatorstangen er faktisk en tverrgående torsjonsstangfjær, som kan betraktes som et spesielt elastisk element i funksjon. Når kroppen bare beveger seg vertikalt, er fjæringsdeformasjonen på begge sider den samme, og den tverrgående stabilisatorstangen fungerer ikke. Når bilen svinger, vippes karosseriet, fjæringen på begge sider er inkonsekvent, den ytre fjæringen vil presse til stabilisatorstangen, stabilisatorstangen vil bli forvrengt, elastisiteten til stangkroppen vil hindre hjulet i å løfte seg, slik at kroppen så langt som mulig for å opprettholde balansen, spille en rolle i sidestabilitet.
Den tverrgående stabilisatorstangen er en torsjonsstangfjær laget av fjærstål, i form av en "U", som er plassert på tvers av front- og bakenden av bilen. Den midtre delen av stangkroppen er hengslet med kroppen eller rammen med en gummibøssing, og de to endene er forbundet med opphengsføringsarmen gjennom en gummipute eller kulestift i sideveggens ende.
Hvis venstre og høyre hjul hopper opp og ned samtidig, det vil si at kroppen bare beveger seg vertikalt og fjæringsdeformasjonen på begge sider er lik, roterer sidestabilisatorstangen fritt i bøssingen, og sidestabilisatorstangen roterer ikke arbeid.
Når fjæringsdeformasjonen på begge sider er ulik og karosseriet er skråstilt mot veien, beveger den ene siden av rammen seg nær fjærstøtten, sideenden av stabilisatorstangen beveger seg opp i forhold til rammen, og den andre siden av rammen. rammen er langt unna fjærstøtten, den tilsvarende stabilisatorstangenden beveger seg ned i forhold til rammen, men når kroppen og rammen vipper, har midten av den tverrgående stabilisatorstangen ingen relativ bevegelse til rammen. På denne måten, når kroppen vipper, bøyer den langsgående delen på begge sider av stabilisatorstangen seg i forskjellige retninger, slik at stabilisatorstangen vris og sidearmen bøyes, noe som øker vinkelstivheten til fjæringen.
Det indre vridningsmomentet som genereres av den elastiske stabilisatorstangen forhindrer deformasjon av fjæringsfjæren, og reduserer dermed sidetilt og sidevinkelvibrasjon av kroppen. Når torsjonsstangarmen i begge ender slår i samme retning, fungerer ikke den tverrgående stabilisatorstangen, og når venstre og høyre hjul reverserer, er den midtre delen av den tverrgående stabilisatorstangen vridd.
Hvis vinkelstivheten på kjøretøysiden er lav og vinkelen på kjøretøysiden er for stor, bør sidestabilisatorstangen brukes for å øke vinkelstivheten på kjøretøysiden. Sidestabilisatorstenger kan installeres separat eller samtidig på fjæringene foran og bak etter behov. Når vi designer sidestabilisatorstangen, bør vi vurdere ikke bare den totale rullevinkelstivheten til kjøretøyet, men også forholdet mellom rullevinkelstivheten til fremre og bakre fjæring. For å få bilen til å ha understyringsegenskaper, bør sidehellingsstivheten til frontfjæringen være litt større enn den bakre fjæringen. Derfor er flere modeller installert i frontfjæringens sidestabilisatorstang.
Generelt velges materialet i henhold til designspenningen til den tverrgående stabilisatorstangen. For tiden brukes 60Si2MnA-materiale mer i Kina. For bruk av høyspennings horisontal stabilisatorstang, anbefaler Japan bruk av Cr-Mn-B stål (SUP9, SuP9A), lavspenningsstabilisatorstang med karbonstål (S48C). For å forlenge levetiden til tverrstabilisatorstangen bør det utføres kulesprengning.
For å redusere massen er noen tverrgående stabilisatorstenger laget av hule runde rør, og forholdet mellom stålrørets veggtykkelse og ytre diameter er stort sett ca. 0.125. På dette tidspunktet økes den ytre diameteren til den solide stangen med 11,8 %, men massen kan reduseres med omtrent 50 %.